Følgende kliniske retningslinjer for mageleiebehandling er basert på kliniske studier, evidensbasert forskning og god praksis ved intensivavdelinger med lang erfaring med mageleiebehandling av alvorlig syke pasienter.

Klinisk forskning har vist at mageleiebehandling forbedrer blodets opptak av oksygen (Gattinoni 2001) hos ARDS-pasienter. To nyere studier, der den ene brukte behandlingssystemet RotoProne™, har vist at mageleiebehandling kan redusere dødeligheten hos ARDS-pasienter når det iverksettes tidlig og benyttes over lengre tid (Mancebo 2006, Davis 2007). Utfallene vil variere, og det er umulig å gi forsikringer for en spesifikk pasient, men mageleiebehandling har generelt vist seg å

  • forbedre mobiliseringen av sekresjoner fra lungene, noe som optimaliserer effekten av fysioterapeutiske teknikker (Chatte 1997)
  • redusere risikoen for iatrogen lungeskade som skyldes mekanisk ventilasjon (Broccard 1997)
  • redusere risikoen for ventilatorassosiert lungebetennelse (Brazzl 1999)

Pasientens respons på mageleiebehandling:

Cirka 75 % av ARDS/ALI-pasienter kan reagere med forbedret oksygenering (Ware 2000). Men nødvendig lengde på mageleiebehandlingen kan variere. Pasienter kategoriseres som responderende på grunnlag av følgende kriterier (Chatte 1997, Jollet 1998):

  • økning i PaO2 på mer enn 10 mmHg etter 30 minutters mageleiebehandling
  • økning i PaO2/FiO2-forholdet på mer enn 20 eller 20 % innen to timer etter at pasienten er snudd fra rygg- til mageleie

Pasienter kategoriseres som ikke-responderende på grunnlag av følgende kriterier (Chatte 1997, Jollet 1998):

  • uendret PaO2 etter å ha blitt lagt i mageleie

Merk: Hvis forsøket på mageleiebehandling innledningsvis ikke frembringer en positiv oksygeneringsrespons, utelukker ikke dette ytterligere forsøk på mageleiebehandling for å forbedre oksygeneringen. Det er rapportert om pasienter som ikke responderte på det første forsøket, men som responderte ved senere forsøk på mageleiebehandling med en forbedring i PaO2 (McAuley 2002).

Mageleiebehandlingens hyppighet og varighet:

Det foreligger ingen standardretningslinjer for å bestemme mageleiebehandlingens optimale varighet eller hyppighet. Risikoen for alvorlige trykksår og andre alvorlige komplikasjoner øker riktignok hvis man ligger lenge på magen, men pasienter kan forbli i mageleie så lenge de tolererer leiet opp til 20 timer i døgnet. (Jollet 1998, Stocker 1997)

Hvor lenge mageleiebehandlingen skal vare, og hvor ofte pasienten skal snus fra mage- til ryggleie, varierer fra pasient til pasient. Rådfør deg med behandlende lege vedrørende mageleiebehandlingens hyppighet og varighet, og følg eventuelle retningslinjer ved institusjonen.

Tidlige intervensjonsfaktorer:

Tidlig behandlingsstart (innen 24 timer) ved ARDS kan bidra til å forbedre pasientutfallet. (Pappert 1994, Vollman 1997) Det finnes dokumentasjon som støtter at pasienter bør legges på magen så snart pasienten har oppfylt kriteriene for ARDS.(Pappert 1994)

Det er viktig å utdanne intensivpersonalet i tidlig gjenkjenning av tegn og symptomer på lungekomplikasjoner, praktisk anvendelse av mageleiebehandling og bruk av et spesifikt behandlingssystem. For behandlingssystemet RotoProne™ anbefales det å plassere pasienten innen 24 timer etter at P/F-forholdet viser tendens under 200.

Før start av mageleiebehandling:

  • Klinikeren må samarbeide med en tverrfaglig komité og lege om å fastslå behovet for mageleiebehandling.
  • Klinikeren må underrette pasienten og pasientens familie om behandlingen og bakgrunnen for bruk av mageleie. (Se pasient- og familieinformasjonen om behandlingssystemet RotoProne™)
  • Det er nødvendig med foreskrivning fra lege før mageleie tas i bruk som tiltak.